SOMMERFØLJETONG 2006:
SYPHILIAs MARATONLESING
AV NORSKE ROMANER
Lagt ut 7. juli
Hilde Hagerup: Lysthuset. Aschehoug 2005.
Oppvekstroman i en norsk-snill variant av John Irving-stilen, det vil si en voldsomt omfangsrik tekst med like mange handlingstråder som det fins dressinger å velge mellom i en amerikansk hamburgerbar. Teksten er ikke dårlig skrevet, men forfatteren har valgt å se bort fra at en roman skal ha et tema, en tese, en retning. Dette er triviallitteratur, slik også John Irvings bøker er det.
Det blir som å høre et menneske snakke i timevis på bussen om totalt hverdagslige temaer – fortelleren kan fortelle, bevares, men hva hjelper det med en variert fremstilling når selve temaet er det samme, evige ingenting. En endeløs beretning om hva en selv og en lang rekke andre mennesker har foretatt seg den dagen, dagen før, uka før, måneden før, for noen år siden.
Tekstprøve:
”Jeg løftet opp den grønne tallerkenen med de hvite sirklene, bestikket, den gule koppen (surret inn i tøyservietten) og flasken med gøysaft, satte alt fra meg på bakken. Den var dekket av blåskjell, jeg la merke til at et skjell hadde falt oppi tallerkenen og stakk fingrene ned i dypet av sekken og fisket opp knekkebrødet.” (s. 53)
”Hva var det jeg var så redd for? Hva var det med Alma som gjorde meg så nervøs bare andre mennesker var i nærheten av henne? Hva var det jeg ikke ville at Sharon skulle få høre? Jeg hadde det ikke engang klart for meg eslv. Men det var noe utrygt over Alma, for min bestemor hadde ingen hemninger. I det øyeblikket jeg lot henne åpne munnen, ga jeg slipp på all kontroll. Hva som helst kunne skje. Det var umulig å vite hvilken versjon av sannheten hun gikk rundt og knuget på. Alma var trollet i esken. Hokus og pokus. Hei filiokus. Jeg ville ikke at hun skulle komme fram.” (s. 155)