SOMMERFØLJETONG 2006:
SYPHILIAs MARATONLESING AV NORSKE ROMANER

Lagt ut 4. juli

Linda Gabrielsen: Kongen befaler. Aschehoug 2005.

Vi er kommet til incest-avdelingen. Det er vanskelig å si om denne boka er vellykket eller ikke, ettersom temaet den behandler, gjør alle opprørte. Er dette en spekulativ utnyttelse av det adrenalinfremmende i incesttemaet, hvor det ikke er så farlig med det litterære bare leseren får høyere puls? Eller er det en troverdig bearbeidelse av et alvorlig tema som må sees på fra alle kanter med et åpent sinn?

     Jeg er i tvil, og er tilbøyelig til å la tvilen komme forfatteren til gode. Samtidig vokser tvilen til en nagende erkjennelse av at incestlitteratur er postfeminismens porno. Både språk og dramaturgi halter voldsomt. Nøyaktig som i pornoindustrien er det liksom ikke viktig. En sølete blanding av voksent utenomsnakk og lite overbevisende barnevinkling pluss noen fullstendig usannsynlige og (også litterært) formålsløse forsøk på å takle voksenlivet, skriker uskjønt imot en. Samtidig skriker temaet enda høyere og styggere. For en forfatter å dra fram incest-kortet er som å dra fram alle essene i kortstokken pluss noen fra ermet. Leseren er sjanseløs da.

     Aschehoug visste nok at de hadde en knock-out med et slikt tema, så hvorfor skulle de vel da gjøre det de burde ha gjort: gått et par runder til med forfatteren.

     Om boka er selvbiografisk, er umulig å si. Den oser forsåvidt av en uendelighet med terapitimer hvor det går litt i ring.

     Tekstprøve:

”Morfar lirket tissen sin inn mellom lårene. Jeg gjentar denne setningen inni meg, men jeg forstår den ikke, det er bare ord. Ord betyr ingenting. Morfar var så glad i meg, og jeg begynte å gråte, og han sa jeg hadde følsomheten fra mormor. Sakte hvisket han, forsiktig bare det så vidt merkes, tenk på mormor, hvordan hun stryker deg god natt. Morfar elsket mormor, det var ikke rart i det hele tatt, så vakker som hun var. Det er først nå jeg forestiller meg henne som en siklende hund i korridorene.”

Til startForrigeNeste