Syphilia Morgenstierne her

 

 

 

«For den som kan lese er det openbert at portrettet høyrer til karnevals- eller hoffnarrsjangeren. Det har vore anerkjent i tusen år at det nettopp var kongar som skulle tole slikt. Jamfør kong Harald Hardråde og Sneglu-Halle. Kven er kongane i forlagsverda? Det var gjennom hoffnarrane sine nidportrett og karnevalsløyer at ytringsfridomen hadde eit pustehol, sjølv under autarkiske og tyrraniske mellomalderkongar.»

Ottar Brox og Kåre Lunden i Dagbladet 20/1-2000


 
 

 

 

Kan skrives ut i ett eksemplar til eget bruk. Ved ønske om videredistribusjon, kopiering, linking etc. vennligst klarer denne bruken med syphilia@jetz.no


Publisert første gang: 10-09-1999
Oppdatering: Ingen

WILLIAM NYGAARD besitter den personlige ydmykhet man ofte ser hos regjerende monarker. Det er en ydmykhet som sier «Alt for Norge», «Alt for kulturen» og «Alt for Aschehoug», og som insisterer på at disse tre gode formål er ett og det samme.

Han er født inn i det. Da han søkte sjefsstillingen i Aschehoug som 31-åring - nervøs og usikker, men etter tallrike oppfordringer - var det to andre og mer beslåtte søkere, og drakampen ble lang og hard før styret i det familiedrevne forlaget til slutt ansatte den unge og uerfarne sønnesønn av firmaets grunnlegger.

Ingen kan si at han ikke har vokst med oppgaven. Opprinnelig nokså vimsete og uinteressert i både skolefag og kultur - langt mer glad i idrett og moro, som overklassegutter flest - gikk han først igjennom én skjærsild i form av en markedsføringsutdannelse i St. Gallen, Sveits, der han til sin forskrekkelse måtte lære seg å studere iherdig, og deretter gjennomgå det temmelig tøffe innvielsesritualet som det innebærer å overta et familieimperium i det egalitære Norge, for i dag å fremstå som en opplagt nestor og en selvfølgelig enehersker.

Helt uten emosjonelle svakheter er han imidlertid ikke. Han kan fremdeles ikke tilgi Simen Skjønsberg for å ha stått bak en nokså syrlig velkomsthilsen i Dagbladet for 26 år siden, der den nyutnevnte direktør ble skåldet for å ha utelukkende merkantile og ingen litterære forutsetninger.

Han blir oppbrakt hver gang noen eller noe minner ham om at de kompliserte norske kulturelle kodene ikke er hans sterkeste side.

Han tok i sin tid fri et år for å studere litteratur ved Harvard i USA. Men i kulturlivet føler han seg fortsatt som en outsider.

Nøyaktig som en hvilken som helst konge i sitt rike.

Pompøs

Aschehougs årlige hagefest er den dagen i året da tre hundre mennesker fra kulturfiffen har masseaudiens hos kongen. Nest etter Norges Banks årlige middag er dette landets største sosietetsbegivenhet, som folk går over lik for å slippe inn på. Til venstre på terrassen spiller en smokingkledd kvartett. Til høyre sitter årets utvalgte panel av kongens mest begunstigede. Ute på plenen menger kulturlivets høyadel seg med lavadelen og pressen. Aschehougs hagefest er ikke akkurat noen hyggelig fest. Men den er kongelig.

William Nygaard setter plikten og etiketten fremfor alt. Men han kan også pakke korrektheten inn i kongelig hjertelighet. En gang ble han invitert til middag hos en noe mindre betydningsfull forleggerkollega. Først takket han ja til innbydelsen. Deretter sendte han en skriftlig bekreftelse på at han kom. Etter selskapet skrev han et varmt takkebrev til verten.

Pompøsitet er en yrkessykdom blant konger. Ofte dekker det pompøse over en grunnleggende usikkerhet, som bygges opp gjennom årene fordi kongen i sin ensomhet aldri kan vite om folk sier sannheten til ham. En konge kan ikke stole på noen.

Når kongen lett virker pompøs, har det også sammenheng med at han er fullstendig blottet for ironi og mangler selvkritisk distanse. En konge bør ikke ha noen intellektuell støpning - da hadde kongerollen ikke vært til å holde ut.

Forleggerrollen

Konkurrenten Anders Heger beskrev en gang organisasjonsmodellen i Aschehoug slik for PROSA: «Det er ingen organisasjonsmodell. I midten sitter Solkongen og gjør hva som faller ham inn til enhver tid. Omkring ham svever satellitter med ulike roller og ulik nærhet til Solen, alt etter øyeblikkets stemning.»

Rivaler overdriver ofte, men et snev av sannhet skal det være i denne beskrivelsen. William Nygaard har inntatt rollen som både konsernsjef, forlagssjef og leder for norskredaksjonen på én gang. Han har enorm energi og en betydelig handlekraft, men det sies at han handler først og tenker etterpå. Når han snakker seg opp som ytringsfrihetens og kulturens forsvarer, er intet øye tørt. Men ti minutter senere kan han krangle ned forfatterprosenten i en kontrakt, eller forlange en annen skrifttype på en kolofonside. Intet spørsmål er for stort eller for lite for denne forleggerpersonligheten.

Fordi han ikke er noen utpreget intellektuell, går han for å være en kjedelig type i det internasjonale forleggermiljøet, der han til gjengjeld har et rikt forretningsmessig kontaktnett som han utnytter til stor fordel for Aschehoug. Han får naturligvis hjelp til å skrive talene sine, men hans samvittighetsfulle utføring av sin gjerning kolliderer nok noe med en del mindreverdskomplekser når jobben hele tiden krever at han skal føre konversasjoner med mennesker med tildels betydelig intellekt.

Nygaard er ingen stor bokleser, og leser bare det han er nødt til å ha vært igjennom. Hans arbeidsmoral er derimot meget høy, og han jobber fra tidlig til sent - men ikke så veldig effektivt. Han er en lojal og oppmerksom sjef og venn. Men fordi han ikke kan stole helt på noen, er det ikke lett å jobbe nær ham.

Han sitter i en rekke styrer og råd, men er ikke kjent for å følge med noe særlig. Ofte kommer han ikke engang på møtene, men gjør seg kjent med saksforløpet i ettertid - og krever forandringer av vedtak han ikke er enig i.

Mannsrollen

Da William Nygaard var 9 år, døde faren brått, og like etter døde hans altoverskyggende bestefar. Resten av oppveksten var han eneste gutt i familien, med en fjern mor og to eldre søstre.

Han er blitt en forfører av rang, men med et kvinnesyn som kan få enhver til å steile. Ifølge medarbeidere skal det være absolutt umulig for ham å se på en kvinne som noe annet enn et kjønnsvesen.

Samtidig knytter han seg nært til eldre menn som venner og farserstatninger. Disse bruker han som en form for eksterne over-jeg. Rådgivere i vanlig forstand har Nygaard ikke. Han hører bare på seg selv. Fra andre trenger han først og fremst beundring og bekreftelser, noe han til gjengjeld er umettelig på.

I ungdommen drev han det langt som skihopper, selve fryktløshetens vintersport. Det har hjulpet ham mye i forleggerjobben.

Uangripelig

Høsten 1993 ble William Nygaard skutt, og takket være en treg og forvirret politireaksjon var gjerningsmannen raskt over alle hauger og ble aldri funnet.

Etter dette er han Norges mest uangripelige person.

Man kan ikke si at han bevisst bruker skuddene - som var alvorlige nok til å plassere ham ettertrykkelig på Sunnaas i flere måneder - til personlig vinning. Men det hender - for eksempel i vanskelige forhandlingssituasjoner - at han som en ren refleksbevegelse kommer til å ta seg til skuddstedet. I samme øyeblikk er forhandlingene i realiteten over.

 

Keiseremnet - Særlige kjennetegn (tabell) - Slaktet

Sidetoppen