Syphilia Morgenstierne her

 

 

 

«Portrettene som hun skrev under sitt ærverdige, ervervede pseudonym Syphilia Morgenstierne, vakte oppsikt i bokbransjen. Ikke fordi de brakte noe nytt om de to herrene, men fordi de infamt og glitrende sa høyt det bransjens folk lavmælt og dannet fryder seg over bak lukkede dører.»

IdaLou Larsen i Nationen 13/1-2000


 
 

 

 

Kan skrives ut i ett eksemplar til eget bruk. Ved ønske om videredistribusjon, kopiering, linking etc. vennligst klarer denne bruken med syphilia@jetz.no


Publisert første gang: 10-09-1999
Oppdatering: Ingen

GEIR MORK har en Mont Blanc fyllepenn med grønt blekk, som han bruker så ofte han kan. Han har skaffet seg den for å ligne mer på sitt forbilde Harald Grieg.

Når han skrår over Sehesteds plass med sin kamelhårsfrakk og fuglehunden «Sokrates», forteller kroppsspråket at her kommer én av bokbransjens mest betydningsfulle menn.

Men hans ambisjoner er større. Preseteristen fra Brattvåg mener det er rett og rimelig at han når helt til topps, og ikke bare nesten. Er han kanskje ikke den mest intelligente blant forleggerne? Er det noen som vet mer enn han om litteratur? Har han ikke en doktorgrad om ironien hos Arne Garborg, og skrev han ikke i sin tid en glimrende hovedoppgave om hvorfor det aldri kan bli til noe med Edvard Hoem? Har han ikke dessuten lært å beherske alle viktige økonomiske og børstekniske termer? Elsker de ham ikke i Gyldendal?

Mork er en Napoleon som med lynende intelligens og suveren kynisme kommer klatrende fra den ytterste utkant for å underlegge seg den sentrale sivilisasjon. Han har lagt av seg dialekten og alle provinsens fakter, og iført seg vanene til dem han vil hevde seg blant. Han har kjøpt kostbare italienske dresser og skjorter. I antikvariatene kjøper han førsteutgaver.

Men klærne sitter ikke som de skal. De beste førsteutgavene er forlengst solgt til andre. Og de elsker ham ikke i Gyldendal.

Kristen leninist

Hjemme i Brattvåg var han sjef for alt. Alle jentene falt for ham. Han fikk best karakterer i alt. Allerede fra fjortenårsalderen var han ungdomspredikant, og klatret raskt helt til topps i det kristelige skolelaget. Da hadde han alt en fortid som leder av det lokale IOGT. På gymnaset i Ålesund ble han elevrådsformann, og klatret samtidig fra bedehuskristendommen til Ålesund Sosialistisk Ungdom, der han straks ble leder. Så ble han ml-er, og fikk ved et rent kupp hele Ålesund SU kollektivt innmeldt i RU.

Dette var en bragd som straks gjorde ham navngjeten i AKP, der han på kort tid seilte opp som en teoretisk velutrustet lokal ressurs. Etter artium var det meningen at han skulle sjølproletariseres ut i industrien, men en fryktelig hodeskade etter en fotballulykke - Mork hadde også klatret til topps i idretten og blitt elitefotballspiller - gjorde det uaktuelt, så han måtte i stedet inn til hovedstaden for å studere. Der meldte han seg straks til tjeneste hos AKPs studentforbund NKS, hvor han gjorde en formidabel innsats.

Til Dagsavisen sa han i sommer: «Ja. Jeg var det. Jeg var aktiv i AKP(ml)s studentbevegelse på Blindern. Men jeg ble kastet ut i 1977, som revisjonist, eller som 'borgerlig karrierist'.»

Her spiller nok Geir Morks hukommelse ham et aldri så lite puss. PROSA har hatt tilgang til solide kilder som forteller en ganske annen historie.

Det som i virkeligheten skjedde, var at han her bare nådde nesten til topps, ikke helt.

Han gjorde som alltid en lynkarriere: Organiserte studentene på ex.phil og vervet en masse nye sjeler til stalinistsaken. I bevegelsen ble han ansett som en kommende stjerne; han var flink til alt og usedvanlig effektiv. Det var bare et lite «men»: Han kom litt for brått, og litt for langveisfra. Man visste liksom litt for lite om ham. Blant ml-erne på 70-tallet var stamtavlen viktig. Hovedstadsarrogansen rammet innflytterne hardt.

Likevel ble han innstilt til sentralstyret allerede i 1977, bare vel et års tid etter at han gjorde sin ankomst. En slik stigning var svært uvanlig.

Valgkomiteen hadde bare én innvending: Var han ikke litt karrieristisk, kamerat Mork? Innvendingen ble fremlagt for landsmøtet, og dette var nok til at han ikke ble valgt inn i styret i første omgang, men i en periode måtte ta til takke med såkalte «korreksjonsoppgaver på grunnplanet»: selge Klassekampen, drive valgkamp for RV og andre former for «kontakt med massene».

Det er nok sant at han opplevde dette som vanskelig og krenkende. Kanskje til og med som ødeleggende for sitt personlige forhold til Rød Front og AKP, som han ganske udramatisk meldte seg ut av året etter. Å fremstille dette som en eksklusjon ligger imidlertid farlig nær opp til historieforfalskningen.

Mål og makt

Heller ikke i målrørsla, hvor han prøvde seg kort tid etter, opplevde han den motstandsløse eskaleringen han var vant til hjemmefra. Selvbildet var det ingenting i veien med, men han hadde liksom ikke funnet tonen helt i møtet med hovedstaden. Da han søkte en journaliststilling i Dag og Tid, leverte han en 16 siders håndskreven liste over sine fortreffelige egenskaper, som var nok til å sende ham til bunns i søknadsbunken.

I forskningsverdenen var det annerledes. Der ble genier fra landsbygda gitt stipender og gode vilkår, istedenfor å mistenkeliggjøres. Geir Mork tok jobb i forskningsrådet. Parallelt med lærerjobb, lærebokskriving og anmelderjobb i Bergens Tidende, tok han doktorgraden. hadde han også lært seg tonen. Avhandlingen er fylt til randen av alle de litteraturteoretiske vendinger som var gjeldende i miljøet i øyeblikket.

Lederstilen

Etter at Mork ble headhuntet til Gyldendal, er han ikke til å kjenne igjen. Noen sier han er blitt stormannsgal. Andre mener han har vært det hele tiden. Da Aschehoug kjøpte den kjente Bergensbokhandelen Melvær i fjor, ble Mork helt vill, og prøvde å kjøpe Tanum på Karl Johan. Det lyktes ikke, og nå sitter Gyldendal og nedbetaler førti tvilsomme bokhandlere bare fordi Mork er besatt av at de må være bedre enn Aschehoug.

Det blir sagt at Geir Mork deler menneskeheten i to: Genier og idioter. Og de første er det meget få av. Lederstilen er tilsvarende angstfylt og lite vennlig - en Napoleon verdig. Han er ikke flink til å dele ut ros. Men selv i sin sjefsposisjon er han avhengig av at andre skryter av ham - hele tiden.

Han har bestemt seg for å bli Norges betydeligste forlegger innen tusenårsskiftet. Det er kort tid igjen. Og plassen er ikke ledig.

Mistenkt?

Da Nils Kåre Jacobsen kalte Geir Mork til Gyldendal i 1992 i rollen som kronprins, anså Mork det som en selvfølge at når tiden var inne, ville han også overta rollen som forleggernes nestor.

Men det var én foran ham i køen: William Nygaard. Mot aristokraten fra Holmenkollen hadde bondestudenten Mork intet å stille opp.

Høsten 1993 ble Nygaard skutt.

I et annet land, der maoistene hadde fått bedre våpentrening, kunne politiet når de virret rundt etter mistenkte i offerets nærmeste omgangskrets, like gjerne ha kastet sine mistenksomme øyne på en fremadstormende rival på Sehesteds plass.

Kongen - Særlige kjennetegn (tabell) - Slaktet

Sidetoppen