Bokklubben: En supertråler

Gjør Bokklubbene noe ulovlig når de får forlagene til å sette opp prisen på bokklubb-bøkene slik at Bokklubbene tjener mye, forlagene litt, og bokhandlerne og forfatterne ingenting, mens leserne må betale dyrt?

Konkurransetilsynet har mistanke om det, og gjennomgår nå (desember 2002) sin fangst etter razzia i forlagene.

• Det er noen år siden det i offentligheten ble rettet anklagende pekefingre mot det norske bokklubbsystemet. (se nedenfor).

Senere er slik kritikk fulgt opp på dette nettstedet:

• Den norske Boknatta (DnB) 30-07-2001
• BØKER, BØKER, BØKER oktober 2002

Nå begynner det endelig å skje noe!

Sannsynligvis kommer ikke Konkurransetilsynet til å finne ut noe som helst. Ingen hemmelige, kriminelle avtaler foreligger. Ikke noe klassisk prissamarbeid i lovens forstand.

Det alle vet, er at bokklubb-bøkene blir priset ekstra høyt for at Bokklubbene skal tjene godt selv om de gir 25% "rabatt".

Alle forlag kryper for Bokklubbene. Hvis de bare så mye som ymter at de gjerne ser den og den utsalgsprisen på boka, føyer forlaget seg straks.

Men loven har de ikke brutt. Situasjonen blir omtrent som i toppidretten: Her brukes alle midler, og ingen av dem er etiske, men ingen av dem er heller strengt tatt helt ulovlige.

Vi skal nå kikke litt på et annet aspekt av Bokklubbenes virksomhet. I 1998 intervjuet jeg to norske åndsmennesker som var hardt rammet av Bokklubbene. De sammenlignet virksomheten med en supertråler, som effektivt tømmer havbunnen for verdier og ødelegger liv og framtid for både fisk og mennesker i mils omkrets.

sph 15.12.2002

Bokklubbens Kulturbibliotek:

Konfiskasjon og kannibalisme

Av Syphilia Morgenstierne

Ildsjeler kan stoppe Bokklubbenes kongstanke om å "utgi tidenes 100 beste ikke-skjønnlitterære verk". Bokklubbens Kulturbibliotek er beredt til å pøse ut penger på parallellutgaver dersom det ikke får viljen sin, men det er lite sannsynlig at biblioteket får utgitt alle de 100 bøkene det har lovet å komme med

I høst lanserte Bokklubbene sin nye salgsmaskin, "Bokklubbens Kulturbibliotek". Inspirert av suksessen med "Århundrets Bibliotek", der de solgte tildels tungt omsettelige skjønnlitterære verk i opplag på 15.000, ville Bokklubbene nå lansere 100 ikke-skjønnlitterære verk på samme måte.

100 professorer hadde talt - riktignok bare gjennom et spørreskjema - og resultatet kunne Bokklubbens Kulturbibliotek stolt lansere i august: En egen, "norsk" rangeringsliste over verdens 100 viktigste faglitterære verk - toppet av Charles Darwins Artenes opprinnelse, som aldri tidligere har vært utgitt i Norge, men nå endelig er oversatt, av Knut Johansen.

Så langt, utmerket.

Men bak fasaden er det ikke like pent.

To allerede eksisterende og høyst levende kulturbibliotek har gjort opprør mot det de betegner som Bokklubbenes forsøk på å skumme fløten av et utrettelig og idealistisk arbeid for å frembringe klassisk litteratur på norsk.

Supertråler

-Bokklubbens Kulturbibliotek oppfører seg som en supertråler: De feier hele havbunnen tom, kaster bort alt småtteriet og beholder de feteste fiskene til filetering. Samtidig ser de ikke at de har drept alt liv i prosessen.

Dette sier Hans Kolstad, redaktør i Erasmus-serien, det ene av de to kulturbibliotekene som opplever at de blir forsøkt drept av den nye bokklubben.

Erasmus-serien drives av det lille Vidarforlaget og er relativt nytt, men med navn som Pascal, Dostojevskij, Levinas, Bauman og Bergson i porteføljen.

-Bokklubben er ikke utgivere. De er selgere. Det er latterlig at de skal smykke seg med tittelen "kulturbibliotek" når alt de gjør er å forsyne seg av eksisterende utgivelser og lansere dem som sine egne. En bokklubb tar ikke imot manuskripter og dyrker dem frem. Dét er et møysommelig og kvalifisert arbeid, som utføres med stor idealisme og økonomisk risiko av "småskogen" i norsk forleggeri, sier Kolstad.

-Hvis bokklubben lykkes i å spise opp disse forlagenes livsgrunnlag, blir det gjort ubotelig skade på et miljø, nemlig miljøet for å drive frem klassisk litteratur på norsk. Vi blir satt 30-40 år tilbake. Da fantes det nesten ikke klassiske utgivelser i Norge, sier Kolstad.

Erasmus-serien sitter på utgiverrettighetene til tre av bøkene som bokklubben vil utgi, og oversetterrettighetene til ytterligere én. Kolstad sier at det ikke kommer på tale å selge disse rettighetene til gigantinstitusjonen.

-Selv om dere tjener penger på det?

-Det gjør vi ikke. Bokklubben tilbød oss 8000 kroner for rettighetene til Pascal. Da vi takket nei, økte de til 20.000. Alt under 60.000 er rent tap for oss, men saken har også en prinsipiell side, sier Kolstad.

Prestisjetungt

Også Thorleif Dahls kulturbibliotek har vendt bokklubben ryggen. Og det svir nok mer for bokklubben, for dette er Norges mest prestisjetunge utgiver av klassisk litteratur. Hele åtte av de 100 titlene på bokklubbens liste er utgitt av Thorleif Dahls kulturbibliotek, som nekter å gi fra seg rettighetene.

-Vil dere ikke at bøkene skal ut til et bredere publikum?

-Som ren salgsordning er det ikke noe å si på bokklubben. Men den pretenderer å være noe mer. Og det går rett og slett ikke an å ta et verk fra et kulturbibliotek, bruke det til å danne et nytt kulturbibliotek og så selge det under dettes merke, sier Asbjørn Aarnes, som er redaktør for Thorleif Dahls kulturbibliotek.

Galskapen, sier han, illustreres ytterligere når bokklubben har truet med at om de ikke får kjøpt rettighetene, går de i gang med sine egne oversettelser.

-Hvis de virkelig var interessert i å spre god og viktig litteratur, ville de ikke bruke så mye tid og penger på å lage nye oversettelser av eksisterende ting bare for å få sitt eget omslag på dem, sier Aarnes. Han oppfattet fremstøtene fra bokklubbens side som rene ekspropriasjonsforsøk.

-Avviser dere enhver form for samarbeid?

-Nei, vi har sagt at de kan kjøpe bøkene som de er, slik at de f.eks. kan sette et magebelte rundt med bokklubens merke. Dette tilbudet blåste de bare av, for de ville ha sin egen perm, sier Aarnes.

-Det er klart vi gjerne vil selge bøker, men vi vil ikke selge vår eksistens.

Maktkamp

Hans Kolstad: -Det foregår en maktkamp mellom de reelt skapende - som Thorleif Dahls kulturbibliotek - og dem som ikke skaper eller bidrar med noe selv. Vi står ikke overfor noe kulturengasjement i det hele tatt, bare den makt det ligger i å utgi 100 klassiske bøker.

Asbjørn Aarnes: -Det er volden mot det intellektuelle miljøet jeg reagerer mot. Konsekvensen av bokklubbens praksis - hvis de ikke møter tilstrekkelig motstand - er at de bryter opp eksisterende miljøer; de desimerer underskogen. Det vil bli umulig å utgi klassisk litteratur. Det forutsetter nemlig et miljø der prosjektene pleies og dyrkes frem fra bunnen. Dette har de ingen anelse om eller forståelse for i bokklubben. De sier: Glem opphavet! La oss forsyne oss av varene i hyllen! Snart står det vel "Hakon" på alle bøker som er å få.

Stikk i strid med den rene selgermentalitet som preger denne delen av kulturlivet i dag, har Thorleif Dahls kulturbibliotek fastslått i statuttene at en bok skal være i salg i minst 10 år.

Hans Kolstad: -Selv om våre virksomheter drives ukommersielt, er det klart at vi må overleve økonomisk. Derfor må vi beskytte oss mot bokklubbens kannibalisme.

-Vil ikke bokklubbens salg hjelpe på deres eget salg?

-Markedet i Norge når det gjelder klassisk litteratur er ikke større enn 1000-1500 sjeler. Når bokklubben kan selge til 6000, er det for det første garantert at dette tallet dekker de 1500 som ville ha kjøpt våre egne bøker.

Men viktigere for oss er det at grunnlaget for å utgi klassiske bøker fremover blir tørket ut. I Norge er det utgitt skandaløst lite klassisk litteratur. Det er svære hull og mangler overalt. Vi mangler store mengder gresk og romersk filosofi. Betydelige deler av middelalderlitteraturen mangler. Renessansen, opplysningstiden og store deler av forrige århundre har også vesentlige mangler, selv om de små miljøene for klassiske utgivelser, med Thorleif Dahls kulturbibliotek i spissen, gjør så godt de kan.

Istedenfor å hjelpe frem mer klassisk litteratur, som vi trenger, vil bokklubben strupe markedet ved å fylle de tusen hjem med parallellutgaver.

Det viktigste salgsargumentet deres er et slags norgesmesterskap i bøkenes betydningsfullhet. Problemet er at når folk har kjøpt "de 100 beste" fra bokklubben, så vil de nøye seg med det. Hva skal de da med annen klassisk litteratur?

Bokklubben: slapper av

I Bokklubbens Kulturbibliotek tar de ikke "opprøret" helt alvorlig. Holdningen der er at når det er gått en stund vil iallfall Vidarforlaget med sin svake økonomi være villig til å fire. Verre er det med Thorleif Dahls Kulturbibliotek, men man regner med at også dette problemet vil ordne seg til slutt, ettersom Aschehoug både er medeier i Thorleif Dahls Kulturbibliotek og i Bokklubbene, og da må vel f.eks. William Nygaard kunne gjøre sin innflytelse gjeldende overfor de litt sarte åndsmenneskene som driver Thorleif Dahl. Om de likevel ikke skulle mykne opp etter diverse samtaler, må bokklubben ty til Plan B: få oversatt bøkene selv.

-Har dere råd og kapasitet til å besørge oversettelse av så mye som 8-10 ganske tunge og krevende klassikere, dersom dere får kroken på døra hos Thorleif Dahl?

-Ja, selvfølgelig kan vi gjennomføre det hvis vi må, sier Alf van der Hagen, ansvarlig for Bokklubbens Kulturbibliotek. -Én ting er at hvis vi mot formodning ikke får rettighetene, da må vi besørge oversettelsene selv. Men det kan vi også gjøre dersom f.eks. et forlag skulle forlange for mye for rettighetene. Vi er selvfølgelig ikke interessert i å betale mer for forlagsrettigheter enn det vil koste oss å nyoversette verket selv.

Men jeg tror ikke dette er noe stort problem. For å være helt ærlig tar vi det litt med ro akkurat nå. Det er jo ikke slik at alle de 100 bøkene skal ut med én gang. De utgis med to måneders mellomrom. Siste bok kommer i år 2015, og det er ganske lenge til.

-Ser du det som en alvorlig hindring for bokklubben at Erasmus-serien og Thorleif Dahls kulturbibliotek ikke har villet inngå avtaler med dere?

-Nei. Vi hadde opprinnelig et ønske om å utgi Augustin og Platon blant de første i serien; i stedet kommer de nå litt senere. Det er bare å kaste et raskt blikk på de 100 på listen: Vi mangler jo ikke akkurat gode titler.

På sikt er det ingen tvil om at vi vil utgi også disse bøkene. Aller siste utvei er å gå i gang med ny oversettelse. Men sant å si burde det være unødvendig.

Vi gikk ganske langt i å foreslå å anerkjenne verdien av det arbeidet som var utført, f.eks. ved å beholde noteapparat og språkform. I utgangspunktet skal vi ha nyskrevne innledende essays, men også dette punkt var vi åpne for å diskutere. Men det har vi foreløpig ikke fått noen respons på.

-Thorleif Dahl skal ha tilbudt dere magebind utenpå sine egne utgivelser?

-Det er helt uakseptabelt. Dette er jo en serie med ensartet design. Det ytre må vi ta hånd om. Ellers blir det jo ingen serie, sier Alf van der Hagen.

-Hva synes du om holdningen hos Thorleif Dahls kulturbibliotek?

-Jeg skjønner at etter å ha jobbet år etter år med disse utgivelsene synes de det er underlig at vi kommer ut med ideen om et kulturbibliotek. Men jeg kan ikke forstå hvorledes mennesker som gir så mye av sitt liv og sine kunnskaper til å formidle slike viktige og verdifulle bøker, samtidig kan motsette seg at bøkene skal bli kjøpt av 5-6000 mennesker og treffe helt nye lesergrupper.Vi gjør jo dette ut fra et seriøst ønske om å formidle litteratur til et stort antall lesere. Gjennom medlemslistene våre har vi tilgang til en halv million mennesker som ellers ikke ville ha fått dette tilbudet. Formidlingen burde være en viktig del av det å jobbe med klassisk litteratur, ja med åndsliv i det hele tatt. Jeg synes det er rart at de ikke ser denne verdien.

To av hver?

Asbjørn Aarnes: -Det må da være nasjonaløkonomisk forkastelig at det lille vi har av midler til kultur, skal gå til dubleringer av klassikerne. Et magebelte rundt bøkene - som vi tilbød dem og som er ganske vanlig i andre land - hadde løst hele problemet. Da kan ikke hensikten bak Bokklubbens Kulturbibliotek være så seriøs som de hevder.

Hans Kolstad: -I tillegg til det bakstreverske og ikke minst kostbare i å oversette noe som allerede eksisterer, er det etter min mening farlig for hele kulturlivet. De kommer nok ett skritt fremover ved å få solgt noen klassikere til et bredt publikum, men samtidig er det ti skritt tilbake for hele det norske utgiverklimaet. De små forlagene som har gått i bresjen for klassisk litteratur som de store ikke ville ta risikoen med, blir fratatt sin eneste inntektsmulighet. Dermed ødelegges grunnlaget for at vi er kommet dit vi er i dag som kulturnasjon. Kulturlivet blir monopolisert og i neste omgang lagt dødt.

Fra PROSA 4/98,
trykt i PROSABOKA (Fritt og vilt 2000)

Tilbake til Syphilias nett