Kan redaktører
tenke?
Kapittel 4 –
7. juli 2001:
«Tåge»
i Danmark, på vår ferd mot Neste kapittel i mediehistorien,
og verdenshistorien: Dialogens tidsalder? Kanskje, om vi bruker en historisk
sjanse. Og hvorfor det?
«Tågen» refererer seg til Dona-møtet i København
18. juni. Mitt foredrag gikk ikke hjem hos forsamlingen. Den mer godlynte
responsen pr. mail etterpå gikk slik:
«Jeg synes vi fik en udbytterig aften selvom ikke alle var lige
fornøjede - jeg forstår godt din hensigt med oplægget,
men må nok også sige, at kun de færreste havde læst
bogen og at et fokus på bogens budskab nok burde have været
det centrale i oplægget.»
Jeg feilberegnet mitt publikum. Jeg syntes ikke jeg kunne lage hovedsak
på innholdet i boken «Den femte statsmakt», som Abelone
Glahn m. fl. allerede hadde presentert i flere danske fora på
en helt fortreffelig måte, og som også var blitt LEST av
en del dansker, både på papir og nett.
Framfor å snakke om «Den femte statsmakt» valgte
jeg å fokusere på nødvendigheten av å utvikle
nettets redaksjonelle formater. Spesielt viktig: Disse må, som
jeg skal ta opp senere, åpne opp for metaperspektivet på
de daglige nyheter.
Videre følte jeg det nødvendig nå, for en slik
forsamling, å peke på hva vi som journalister snarest må
ta opp i våre reportasjer – for at det skal være
noe håp for den femte statsmakt, og demokratiet –
når vi om få år har forlatt nasjonalstatenes og industrialismens
epoke og gått inn i «informasjonalismen» - som noen
store navn i det intellektuelle jetset nå har funnet på
å kalle vår fremtid (Castells, Giddens, Touraine –
som vel å merke ikke er særlig opplysende omkring dette
annet enn å formidle sin egen forvirring i sitt eget møte
med internettets tidsalder).
Tilbake til Dona-møtet. Jeg klandrer ikke min danske kollega
Kurt Westh Nielsen, som i en mailkommentar etterpå skrev at «den
norske journalist Per Helge Berrefjord [på møtet] en anelse
tåget fortalte om sit syn på debat på nettet som den
femte stasmagt».
Det er ikke annet å gjøre her enn å begi seg ut
på den lange vei som heter dialog. Til det har vi nå et
medium ingen kunne drømme om for 100 år siden.
La meg starte med dette: Det er ikke debatten på nettet alene
som er/blir «den femte statsmagt», men de redaksjonelle
fora på nettet (blant annet for debatt). Til tross for «tågen»
er det nødvendig å gjenta og gjenta: Vi må skape
nye redaksjonelle nettsted-formater – og blant annet derigjennom
etablere en femte statsmakt, som blir meget forskjellig fra den fjerde.
Hva er så et redaksjonelt format?
For øyeblikket holder jeg på med å legge inn tekst
i en føljetong - et lineært fortellende format. Jeg skriver
på en fortelling som starter et sted,
og formodentlig ender den et sted, en gang.
Romanforfattere river og sliter i dette formatet. Det er – og
forblir – individets kongevei til dypere erkjennelse. Det vet alle
som selv har lært seg å skrive. Men som kommunikasjon
er og blir det lineært, og enveis, når arbeidet er avsluttet.
Underveis i skrivingen kan du pøse på med assosiasjoner
og sidesprang. Men til tross for illusjonen av mental dybde – like
lineær forblir fortellingen: Flat som en utklippsdukke. Det er
alt hva et enveis, analogt fortellermedium har å tilby den skapende.
MEN det er ikke slik vi mennesker kommuniserer – bruker oss selv
for å orientere oss om og i verden nå til dags, som samfunsorienterte
grupper av individer.
Det har ikke skjedd noe vesentlig med romanen som fortellerform og
redaksjonelt format på mange generasjoner. Siste og endelige fornyelse
kom da den skulle hanskes med de store historiske og kulturele skift
som lå i horisonten for hundre år siden. Den kom i noen
Niagarafall av fortellinger (Proust, Joyce m.fl.). En anelse tåget!
En beretning om mine erfaringer og refleksjoner
på og etter møtet med Dona-medlemmene, ville for hundre
år siden kanskje blitt en «lang dags ferd mot natt».
Ikke nå. Møtet med Dona-medlemmene og danske journalister,
og videre begivenheter mellom da og nå, har i dialogisk forstand
sendt min opprinnelige histore i mange retninger. Her er tre veier videre
(som du om litt kan velge fritt, framfor å gå den lineære,
todimensjonale vei videre nedover på siden) :
Eller du kan velge å gå videre langs det lineære
spor, på neste side, i min historie,
som tok utgangspunkt i den fjerde statsmakts forfall, med redaktørene
i spissen for forfallet.
© Per Helge Berrefjord,
juli 2001
NESTE
KAPITTEL – FORRIGE kapittel
– START
