Kan redaktører
tenke?
Kapittel 3
5. juli 2001:
Nettredaksjonens
budskap en fornybar ressurs
Eller: Når gamle meldinger ikke står til troende
Blant de første til å kjøre Fox-nyhetenes løgnrapport
om Clintons sorti fra Det Hvite Hus var Matt Drudge. Mannen med nettavisen
Drudge Report, som ble legendarisk fordi uten ham heller ingen Monica
Lewinsky-skandale.
Mitt poeng her er ikke å henge Matt Drudge for å ha hengt
ut Bill Clinton med følge. Som sagt: Jeg skammer meg på
The Guardians vegne. Men jeg vil samtidig si at i tilfellet «Drudge
report» gjelder en helt annen virkelighet enn for den engelske
kvalitetsavisen.
For det første handler det om den enkelte publikasjon og den
enkelte reporters troverdighet, hvilken oppfatning de vil at deres lesere
skal ha om denne. Når det gjelder Matt Drudge snaker vi om en
reportertype som er helt hekta på å spre rykter og sladder.
Alle med en viss kritisk sans vil innta en «vente og se»-holdning
til det han serverer. Ikke så med The Guardian.
Historiene Matt Drudge serverer er imidlertid ikke hentet hvor som
helst, men ut av de større USA-medienes redaksjonelle bakrom
og nettverk av kilder. Det er ikke Drudge selv som er ryktesmed. Han
får til det han får til takket være bruken av e-post,
og kilder enkeltpersoner med visse behov for utlufting.
Dette er den ene redaksjonelle PLUSSfaktor som skiller Drudge Report
fra The Guardian. Han er i realiteten en «møkkagraver»
i medienes egen verden.
Den andre, og langt mer betydningsfulle redaksjonelle PLUSSfaktor Drudge
Report KANSKJE benytter seg av, er selve nettmediets ENESTÅENDE
muligheter, og måten en ren nettredaksjon kan bruke disse på,
i motsetning til en nettavis med forankring i et papirbasert nyhetsmedium.
I enveispublikasjoner, hvor man aldri siden kan gå over en utsending
med viskelær og presentere en ny versjon som faktisk erstatter
originalen og korrigerer i nøyaktig samme format, sitter
det redaksjonelle, faktamessige tilbaketoget langt inne. Notisene og
de halvkvedede visene som av og til kommer, når det blir tvingende
nødvendig (på grunn av injuriesøksmål o.l.),
er i historisk perspektiv ofte lite verdt.
For de rene nettmediene er det annerledes, hvis de har utviklet egnede
formater for dette: Som faktisk kan erstatte originalen (helst uten
å slette sporene etter den) og korrigere dens innhold innenfor
de samme redaksjonelle rammer og på samme nivå i nettstedets
arkitektur som den tidligere versjonen av «sannheten» møtte
leseren. På et nettsted kan folk følge presentasjonen
av en historie over tid, inklusive eventuelle tilbaketog. Viser det
seg ikke å handle om fakta, kan en slik redaksjon uten problemer
gå videre med å avsløre hvilke hender som har rigget
til løgnene.
Om Drudge Report-typen publikasjoner kan sies å ha en positiv
egenskap, så er det å puste ild i sure, ulmende bål.
Med den økende bruk av ryktesmeder i det offentlige liv, som
ser ut til å få stadig flere av medieindustriens medarbeidere
med på laget, er dette av det gode.
© Per Helge Berrefjord,
juli 2001
NESTE
KAPITTEL FORRIGE kapittel
START