FEMTE STATSMAKT UNDER UTVIKLING  

START
FORRIGE kapittelNESTE kapittel

Millioner av mennesker verden
over tror fortsatt på historien.
Få har sett noen korrigering
fra de enveismediene som
kjørte den som om dette
skulle være fakta


Fritt og vilt
STARTSIDE

FORLAGET
SYPHILIA
FEMTE STATSMAKT
GALLERI

ENGLISH


 
  Oppdatert 03.07.2001
   
TEMASIDER (knipper)

Nettikk
Redaksjonell etikk i nettredaksjoner – derfor «nettikk»

Modellmaktverktøy. Verktøy som gjør det mulig for oss som journalister å åpne og sammenstille kildene på nettet

Bokbransjens kannibaler:
Bokklubbeierne

Amerikaniseringen av norsk presse
«Avis etter pølsebodprinsippet» og Aftenposten - en gratisavis

«DubyaWatch»
USAs nye president og journalistikken i de amerikanske mediene

HELSE & MILJØ
Norges beste nettsted på
medisinsk info m.m.

NRKs krampetrekninger
før NRK-lisensens fall

Monsteret Microsoft:
lurer penger fra en hel verden og får utdankede nasjoner og teleselskaper til å gi labb

E-bok
Mange slags rare kjøredoninger fantes det også i bilens barndom

Mac er bedre
...enn Windows. Få syn for saken

BØRS og katedral
Journalisters tynnslitte troverdighet

Web-TV – starten på global stalinisme
Hvordan et programvaremonopol plutselig kan bli et mediemonopol

 

Kan redaktører tenke?

Kapittel 2– 3. juli 2001:
Den journalistiske frihet og behandlingen av offentlige personer – i gamle medier

«Den journalistiske frihet» er en bærebjelke i faget, ikke er så ulik den kunstneriske: Det er lov å prøve og feile! Man skal se stort på det! Virkeligheten er aldri helt den samme når den er sett gjennom mer enn to øyne.

En journalist kjenner fagets ytre og indre demoner i så måte, og strategiene for å holde dem i sjakk. I og med at nettet nå tilbyr sine tjenester, kan den journalistiske frihet praktiseres på andre måter enn før. Ikke minst gjelder dette omtale/bruk av «offentlige personer».

Først om den journalistiske frihet – hva den går ut på for den som skriver og den som blir «utlagt». I programheftets intro til fordraget jeg holdt i Bergen sto det blant annet noe om det påtroppende medlem av kongefamilien, Mette-Marit, og om en viss FrP'er bosatt i havgapet like utenfor byen. Her hadde programredaktøren tatt seg noen journalistiske friheter.

Greit nok innenfor denne frihets rammer. Jeg brukte Mette-Marit-ryktene som eksempel på redaktørstandens bortkommenhet i artikkelen jeg skrev for kulturmagasinet Localmotives rundt juletider i fjor. Men et år er snart gått siden redaktørene toget ned fra Slottet, og det virker bare masete å dra disse begivenhetene fram igjen. Hva angår «mitt engasjement» i tilfellet Søviknes, må dette helt og holdent tilskrives redaktørens egen omtanke for lokale størrelser.

Begge deler kan jeg leve med. Jeg svelger også at programredaktøren tilla meg det synspunkt at «norske redaktører er feige». Men, jeg ville nok heller ha sagt at deres problem er at de «sover i timen». Det er mange vel så viktige spørsmål i samfunet som de vender ryggen til. Noen av dem kommer jeg tilbake til.

Så til medienes omtale av viktige offentlige personer. Skal vi diskutere journalistikkens fremtid for alvor, må vi tenke internasjonalt, og vi må drepe mange av våre «babies». Hverken tilfellet Søviknes eller Mette-Marit kvalifiserer da. Ex-president Bill Clintons skjebne i mediene etter fratredelsen er et mye bedre eksempel, både på klassiske demoner og den nye mediesituasjonen.

Klippet i midten (på illustrasjonen øverst på siden) er hentet fra Guardian Weekly, en avis hvis redaksjon jeg har høy respekt for. Dessverre viser dette klippet ikke den verste karrikaturen av Clinton som ble servert i spaltene her etter nyttår. Den verste saken var historien som ble kjørt tidligere i vinter om at Clinton og hans familie skulle ha robbet Det Hvite Hus for verdigjenstander og endog ramponert det fullstedig da de flyttet ut, samt strippet USA-prsidentens offisielle fly, AirForce One, for alt inventar, fra sølvtøyet til tannpastaen på badet.

Siden det var Guardian Weekly som brakte saken, trodde jeg fullt og fast på den – helt fram til 22. mai. Da mottok jeg en rapport i e-posten der historien ble avslørt som rent oppspinn, en vandrehistorie med utpring i Murdoch-eide Fox News. Millioner av mennesker verden over tror fortsatt på historien. Få har sett noen korrigering fra de enveismediene som kjørte den som om dette skulle være fakta.

Jeg skammer meg på The Guardians og journaliststandens vegne. Hva så med toveismediet – nettstedene – som også var raske på labben? Se DET er en annen historie.

© Per Helge Berrefjord, juli 2001

NESTE KAPITTELFORRIGE kapittelSTART


Kill your babies – darling
En amerikaner som holdt skrivekurs på Institutt for Journalistikk for noen år siden lanserte denne spesielle øvelsen for skribenter med begrepet «kill your babies». Og siden har det blitt hetende det blant norske journalister.

Uttrykket har imidlertid ikke noe å gjøre med å drepe nyfødte barn, slik mange tror, men å drepe det som er en kjærest. Det EGENTLIGE uttrykket er "kill your darlings", som er blitt amerikanisert. Det henspiller på at skribenten blir så forelsket i sine egne uttrykk, evt. opphengt i en bestemt vinkling, en bestemt historie osv., at man blir blendet av kjærligheten. Og det i teksten man forkjæler mest, er som regel det verste daukjøttet, som derfor bør skrelles bort. Dette er noe av det vanskeligste i skribentarbeidet.

Til sidetopp
FORLAGET FRITT OG VILT, Grønsundåsen 55, 1394 Nesbru, Telefon +47 66 85 90 40