Kan redaktører
tenke?
Kapittel 10 –
23. juli 2001:
La donna é mobile.
Fjerde statsmakts siste dragoner – i dameselskap
Det svinnende antall medlemmer i «den gamle presses forening»
har et godt stykke igjen før de alle har mistet åndsevnene,
og grepet på den fjerde statsmakt. Store språksamfunn har
fortsatt kvalitetsaviser, såvel til høyre som til venstre.
Selv i et så medieramponert land som Italia finnes kvalitetsjournalistikk
på avispapir.
Men – den er sampakket med stadig større doser markedstilpasset
tidtrøyte. Den er stadig mer for en vimpel å regne, i et
gigantisk indistriøkonomisk hele. Produktet som sendes ut av
døra hver dag er en tung bør å bære, og forteller
med allverdens tydelighet at dersom det redaksjonelle budsjett skal
være litt romslig i tradisjonell presse (les: fjerde statsmakt),
må det være som del av et noe aldeles forferdelig mye større
budsjett.
La Repubblica er Italias viktigste representant for den fjerde statsmakt.
Den er landets eneste uavhengige avis. Likevel: Bunken oppe til venstre,
alt sammen fra samme dags utgivelse, er hva du blir nødt til
å ta imot de fleste dagene i uka. Er det ikke det ukentlige «Donna»
– på 290 glansede firefargesider – pluss en del mindre
trykksaker, så er det noe tilsvarende målrettet for annonsørene,
som veier like mye!
Dameblad-trenden har nådd fjerde statsmakts riksdekkende presse
i Norge:
«Den virkelig store hendelsen i Stanghelles femårsperiode
som redaktør, er at avisen lanserte et dameblad som vedlegg i
lørdagsavisen,» skrev Morten Andreas Strøksnes i
Morgenbladet da Stanghelle skled av redaktørkrakken i Dagbladet,
og dro tilbake til moderhuset sitt Aftenposten. (Les
mer om dette).
Unge, seriøse journalister gjør klokt i å tenke
sitt om hva denne typen mediemessig «giftemål» kan
få å si for den redaksjonelle linjen om noen år. Kanskje
de orienterer seg mot mer spennende utfordringer – i den femte
statsmakt?
© Per Helge Berrefjord,
juli 2001
NESTE
KAPITTEL – FORRIGE kapittel
– START
