Kultur i ruin i Skien

2. juli 1996
Skien er byen hvor jeg er født og oppvokst. Søndag 30. juni 1996 tok jeg en gjensynstur langs området som skapte byen - lenge før landets første elektrisitetsverk med leveranse til husstandsabonnenter så dagens lys.

Det lå innerst i Hjellen, hvor Telemarksvassdragets ferskvann gjør det siste byks ned i Skiensfjorden. Nå er turbinhjulene satt på staker (hengt - korsfestet? eller er det middelalderens torturhjul vi ser?) til et minnesmerke for elektrisitetshistorien.

Laugstolparken, som stedet heter,
er anlagt etter min tid i byen. Den ligger for enden av strekningen med vei og industriområde som i Skien kalles «bruene», som starter med brua over Klosterfossen og altså slutter i Hjellen - eller omvendt. En ikke helt god strekning å rusle for den som føler dragning mot stryk og garantert drepende vann å ramle uti.

Ikke desto mindre er Bruene, med øya hvor Gimsøy kloster en gang fantes, og senere alle sagbrukene og møllene og nå; papirfabrikken, årsaken til at byen har eksistert i mer enn 600 år. I forrige århundre en skikkelig byborgerlig by, som ga Ibsen niste nok på sin videre vei til at det ble bra diktining. Hvilket er utlagt: materaialismen rår, og kulturen forgår. Etter hestenes tid kom bilens, og etter grosserernes tid kom kjøpesentrenes. Det synes på Skien anno 1996. Herjet og forlatt i sitt hjerte: De forlorne gågater; politikernes stolthet etter prøvegåing av atskillige bilfrie bystrøk for et par tiår siden, venter nå på glasstaket, når neste kjøpesentarbaron angriper byen.

Skiensborgerne ble etter hvert klar over at Ibsen hadde nådd langt der ute i verden. Etter den annen verdenskrig var det knapt annet kulturliv igjen i byen enn minnet om Ibsen - som er utnyttet til siste trevl, og fortsatt er det altoverskyggende symbol på kultur i omløp, overalt og om alt.

En virkelig lekkerbisken dette for kultursosiologer - som selv Ivar Frønes (født og oppvokst i Skien, tror jeg) har latt slumre. Bedre med kultur som er død og borte enn kultur som lever. Arbeiderklassen hadde kultur nok i seg selv - så lenge den eksisterte. Plakaten til høyre, slått opp på et provisorisk plankegjerde på Bruene, er for en internasjonal korfestival i Skien i sommer. Ruinen i tittelen er bygningen i bakgrunnen, på en plass på/mellom Bruene som kalles Smieøya.

Etter å ha vært utflyttet fra byen - nå i nøyaktig 27 år, og forholdsvis aktiv på kulturfronten den gang - var det noen snedige perspektiver, for å si det på skiensk, som denne søndagsturen hadde å by på. Dette for eksempel:
Mens jeg snublet rundt på og fotograferte ruinen på Smieøya kom et par familiefedre med småunger og en påpasselig småbarnsmor i kjølvannet. De to konverserte om de ymse planer som har kommet og gått for bruken av ruinen. Kjøpesenter? Nei - den planen var visst ikke aktuell lenger, heller.

- Lag kjøpesenter i Ibsenhuset og send kulturen hit.
Jeg kunne ikke motstå fristelsen. Den ene av de to hadde jakke med «Skien kommune» på. Jeg fikk en følelse av at de hadde greie på det som beveger seg i byen.

En grå betongkloss, med mobiltelefonsendermast som spir, ruver i Skiens «skyline» når man kommer over bruene i retning sentrum. Det er Ibsenhuset, byens kulturstorstue. Mye er sikkert bra innvendig, men utvendig - sett fra bruene - har Smieoddens ruiner adskillig bedre reisning. For den utøvende kunst også uten tvil.

En spennende skulpturavdukning på bruene skal etter planen finne sted 30. august. Her en tjuvtitt fra prøvemonteringen:

Mer om Skien