©
Per Helge Berrefjord
Ved enhver bruk av
innhold på denne siden:
|
Mediene«Plutselig begynner et tre å danse. Greinene hopper, voldsomme skrik igjen. Det er apekatter. Du har ingen kontroll. Gjest, du er ikke velkommen. Ingen har bedt deg. En kvelerslange med spillende tunge faller med et plask i gjørma og glir vekk. Hvor langt? Hvilken vei?» Hvem er det som stiller et slikt grunnleggende viktig spørsmål om slangers liv og virke? Det er Tomm Krsitiansen, som er i Afrika og serverer denne og svært, svært mange lignende passasjer hentet midt i et avsnitt i boken «Mørk safari». Det går side opp og side ned. Uten antydning til at det kan være sitat. Men det må det jo være, siden det dreier seg om Stanleys reise i «Hedningeskogen», for mer enn hundre år siden. Kristiansen tilhører en klan utenriksmedarbeidere som har fortalt skrøner siden Stanley selv. Steder man aldri har sett, beskrives med innlevelse. Man har jo en kollegas ord for dette, plukket opp i presseklubben eller liftet fra noe som allerede har stått på trykk. Om det så skulle være fra jughalsen, landeveisrøveren og massemorderen Stanley selv. Kristiansen, som i denne boken uten selv å bli seg det bevisst, tar på seg Stanleys støvler og ego, er forhåpentlig verre enn de fleste «der ute» (skjønt de alle uavlatelig vender tilbake til urkilden; taxisjåføren, og forøvrig har mistenkelig mye å fortelle som allerede er rapportert i verdenspressen). Dette selvlysende intellekt er det som i Aftenposten skriver kronikk i egenskap av nytilsatt utenriksredaktør i NRK: «Våre bilder av de andre» er den ikke helt duggfriske tittel på et hesblesende kåseri av Tomm Kristiansen, etter Stanley-metoden: Pøs på med stereotypier og/eller gammelkjente «fakta», helst bare tre ord mellom hvert punktum, la det gå over stokk og stein: «Derfor er kravet til NRKs utenriksdekning ufravikelig: å nå lenger ut i verden enn til gateslagene og de bloddryppende stammekriger. Vi skal forstå. Derfor har NRK bygget opp et korrespondentnett. Det hender at reporterne står midt i Vestbreddens intifada eller et balkansk geriljareir. Reporterne er sett langs Rwandas likhauger og i Sowetos blodstenkte gater. Men bildene sier nesten ingen ting. Hensikten » Ja, hvor vil han egentlig? Lenger ute: «Det er dyrt og vanskelig å dekke verden», men». Enda lenger ute: «Det er et tungt og ensomt arbeid å bringe verden til Norge». Og så endelig, i siste avsnitt: «Det er ikke billig å oppdage verden. NRKs sviktende økonomi de siste årene har fristet til hugg i utenriksdekning.» Dette vil i så fall ha alvorlige konsekvenser for «en variert, upartisk og kritisk journalistikk menneskeverd og demokratiske verdier ytringsfrihet, tankefrihet, trosfrihet og rettsikkerhet». Var det noe mer? Å ja! «Våre bilder av de andre er populære » Selvsagt også «vesentlige og viktige», mener Kristiansen. Men populariteten kommer først. Og dermed, 17/8, er mediekvoten fylt opp hos Aftenpostens kronikkredaktør. Helt fram til 28/11, da NRK-sjefen selv, John G. Bernander, slippes til med «NRKs mangfold og de økonomiske realiteter.» Ikke fullt så selvlysende, mer kategori 5 og mindre 1 enn i Kristiansens tilfelle. Heldig for oss, og Aftenposten, er det at avisen hadde en lysende kronikk om NRK ikke senere enn 6. desember 2000, der Magne Lindholm summerer situasjonen for kringkastingsområdet og peker ut politiske og faglige utfordringer. Disse har ikke endret seg nevneverdig. NESTE SIDE FORRIGE SIDE - START KRONIKKER OMTALT OVENFOR
TILFØYELSER OG DIALOG©
Opphavsretten/Copyright til dette åndsverk tilhører Per Helge
Berrefjord og forlaget Fritt og vilt AS. |
|